Høstsyssler..

Det nærmer seg jul nå.. hvertfall for meg

som har planer om å ha alle gavene i boks (bokstavlig talt) innen 1.desember..

(For ikke å snakke om julekalenderen..)

I år vil jeg nemlig ikke ha noe stress i julemåneden.

Juletreet skal pyntes tidlig, jeg skal drikke masse julete,

og vi skal ha tid til å spise alle julekakene vi syns det er så gøy å bake.

Dagen før julaften heter i år bare "bursdagen til Nils-Andreas".

Lillejulaften får vi ha dagen før.

I år koser jeg meg med nål, trå, farmors kule turkise Singer-maskin,

blonder og perler. Her er noen av julestrømpene jeg har sydd til diverse søte små.

Til slutt et fristende stykke bakeverk.

Disse er svenske kanelbullar. Og de er GODE!! Om jeg får si det selv...

Hva er det som skjer...

Jeg går til fysioterapi.

Og som regel ligger jeg med ansiktet nedi det hullet i madrassen.

Du vet, det som gjør at ansiktet blir omtrent som i den vitsen om han som sitter fast i bussdøra.

Og som gjør at du får lov å gå tilbake til bilen med striper og merker i ansiktet,

som igjen gjør at du får mistenkelige blikk fra gamle damer..

Uansett..

Det er ikke lett å snakke når man ligger sånn. Derfor er det beste å bare høre på.

Kanskje av og til si ja eller nei. Det kan man hvertfall klare.

Vel- her en dag klarte jeg faktisk å fortelle at min flotte mann har gitt meg skuronn-gave.

Han er ganske mye borte både i våronna og i skuronna, og jeg

får en gave som trøst.

Jeg syns det er fantastisk og oppmuntrende!

I høst skal jeg få ta en behandling hos hudpleier!

Luksus jeg aldri unner meg..

Etter at jeg, med stjerner i øynene,

( det så jo ikke hun da, men hun fikk hvertfall med seg hva jeg sa der nede i hullet..)

hadde fortalt henne dette, blir hun stille litt.

Så sier hun: "du er den eneste kvinnelige pasienten jeg har som snakker 

så fint om sin mann."

Jeg ble faktisk ganske sjokkert.

Og så begynte jeg å tenke. Hva sier jeg egentlig om min mann?

Bare fine ting? Desverre, nei. Ofte klager jeg min "nød" til andre.

Hvilket er tullete, og faktisk selvmedlidende.

Dette igjen får meg til å tenke på hva jeg ville følt om han klaget til andre om meg.

Jeg ville blitt såret og lei meg.

Jeg er langt fra perfekt og han kunne hatt mye å klage om, spør du meg.

Men han gjør det aldri.

Jeg har en fantastisk god ektemann. Med er enormt hjerte!

Min mamma- kunstneren!

Jeg har en veldig dyktig mamma! Hun kan det meste, 

og nå har jeg lyst å vise frem to av maaaange FLOTTE malerier hun har laget.

Det øverste maleriet malte hun til soverommet i vår tidligere bopel. Der var det

3-4 meter i takhøyde, og jeg syns det var litt utfordrende å finne noe 

som passet på veggen over senga vår. Mamma tok utfordringen!

Jeg syns bildet er KJEMPEvakkert. 

Og det er så stort at vi har lånt det bort til noen venner, til vi har en passende vegg til det.

Dette er ett av tre malerier vi fikk til bryllupet vårt i 2004.

Calla-liljen er en av mine favorittblomster, og jeg er veldig gla i dette maleriet.

Det henger midt i stua, og jeg skryter stadig av både det og kunstneren!

Her fra bryllupsmiddagen, 5 år siden.

Min kjære og dyktige blomsterdekoratør-søster ordnet en nyydelig callabukett

rett foran oss.

Gode minner... <3

Forundret..

Jeg tar meg selv ofte i å sitte å bare se på henne når hun leser,
leker, pussler, spiser eller sover.

Hun er perfekt.
Fordi hun er den Han ville hun skulle bli!

Hun er nydelig, herlig, vakker og helt seg selv!

Akkurat sånn hun var tenkt fra begynnelsen

Guds skaperevner er mer enn jeg kan forstå.
Helt fantastisk!

Mot!

Idag er det nyyydelig vær ute!
Kan nesten ikke vente til Emilie våkner så vi kan kose oss ute i sola.
Jeg satt med kaffekoppen og nøt synet av sola, og blikket mitt
falt på den ene av mange Willow Tree figurer vi har.

Denne fikk jeg av to venninner på Grimerud da jeg fylte 25.
Den tida var ganske omveltende for meg.
Etter å ha vært gjennom en slags sykdoms-berg-og-dalbane skulle jeg jo prøve
å finne veien tilbake til det normale..

Denne figuren heter Mot.


Ønsker dere en velsignet onsdag!!

Interiørinnlegg...

Jeg føler at bloggen vår liksom har mistet glansen sin litt...
Jeg som en gang beskyldte bloggtelleren min for å sende meg for høye besøkstall,
begynner nå heller å lure på om den lyver, når den sender meg rapporter med bare nuller...
Vel, det er vel heller min egen feil, det er jo ganske langt mellom innleggene her..

Så i den anledning tar jeg min kjære sisterinlaw Marianne`s utfording.
Jeg skal prøve meg på noen interiørinnlegg.
Jeg orker ikke kalle meg interiørblogger. Til det har jeg verken nok tid eller ork. Eller penger.. :)
Så bloggen blir bare en salig blanding av alt mulig fra dagliglivet.

De nyyydelige rosene på bildet fikk jeg faktisk av Marianne, og de var det jeg trengte for å begynne.
Telysestakene er forresten fra Sia.

Ha en god torsdagskveld!

Å nyte livet...

Det er mye man kan lære av andre. Som det å nyte livet.

Jeg husker godt hvilken kick det var å komme så høyt man kunne på huska,
og hvor spennende det var å klatre i trær.
Jeg husker hvor utrolig spesielt det var, når man på lørdagen,
endelig fikk kjøpe smågodt som man hadde ventet på hele uka.
Jeg husker følelsen av at det ble vår og man lurte seg ut for å leke i shorts,
selv om mamma insisterte (med rette),på at det var for kaldt.
Eller på høsten, når man gledet seg så til snøen kommer, at man tar til takke
med litt fattig rim på plenen og aker alt man klarer på rumpeakebrettet!

Hva skjedde med alle disse små gledene? De ble vel byttet ut med bekymringer.
Det er da tiden med Emilie blir så frigjørende.
Hun bryr seg ikke om regninger, klesvask og smuler på gulvet.
Heldigvis!
Alt hun vil ha er relasjoner og tid.
Tid til å stoppe og lukte på blomstene.