Hva er det som skjer...

Jeg går til fysioterapi.

Og som regel ligger jeg med ansiktet nedi det hullet i madrassen.

Du vet, det som gjør at ansiktet blir omtrent som i den vitsen om han som sitter fast i bussdøra.

Og som gjør at du får lov å gå tilbake til bilen med striper og merker i ansiktet,

som igjen gjør at du får mistenkelige blikk fra gamle damer..

Uansett..

Det er ikke lett å snakke når man ligger sånn. Derfor er det beste å bare høre på.

Kanskje av og til si ja eller nei. Det kan man hvertfall klare.

Vel- her en dag klarte jeg faktisk å fortelle at min flotte mann har gitt meg skuronn-gave.

Han er ganske mye borte både i våronna og i skuronna, og jeg

får en gave som trøst.

Jeg syns det er fantastisk og oppmuntrende!

I høst skal jeg få ta en behandling hos hudpleier!

Luksus jeg aldri unner meg..

Etter at jeg, med stjerner i øynene,

( det så jo ikke hun da, men hun fikk hvertfall med seg hva jeg sa der nede i hullet..)

hadde fortalt henne dette, blir hun stille litt.

Så sier hun: "du er den eneste kvinnelige pasienten jeg har som snakker 

så fint om sin mann."

Jeg ble faktisk ganske sjokkert.

Og så begynte jeg å tenke. Hva sier jeg egentlig om min mann?

Bare fine ting? Desverre, nei. Ofte klager jeg min "nød" til andre.

Hvilket er tullete, og faktisk selvmedlidende.

Dette igjen får meg til å tenke på hva jeg ville følt om han klaget til andre om meg.

Jeg ville blitt såret og lei meg.

Jeg er langt fra perfekt og han kunne hatt mye å klage om, spør du meg.

Men han gjør det aldri.

Jeg har en fantastisk god ektemann. Med er enormt hjerte!